Historien om bingo: Fem århundrer underveis

Se for deg et markedstorg i renessansens Italia, en gang rundt 1530. Mynter bytter hender, nummererte symboler trekkes fra en pose, og en liten folkemengde lener seg inn for å se hvem sin rad fylles først. De vet det ikke, men de spiller den tidligste stamfaren til et spill som en dag vil fylle kirkesaler i Ohio, kystpaviljonger i Storbritannia og telefonskjermer overalt. Dette er historien om hvordan et renessanselotteri ble til bingo - en fem århundre reise på tvers av tre land og en veldig heldig feiluttale.

Hvor oppsto bingoen? Italia, rundt 1530

Den eldste tråden går tilbake til Il Gioco del Lotto d'Italia, et italiensk nasjonalt lotteri som historikere daterer til omtrent 1530, kort tid etter foreningen av Italias stater til et enkelt lotterisystem. Den kjørte ukentlig, spillere hadde nummererte lodd, og vinnende tokens ble trukket tilfeldig – den grunnleggende trek-og-kamp-strukturen hver versjon av bingo har beholdt siden. Bemerkelsesverdig nok kjører dette italienske lotteriet fortsatt i dag, noe som gjør det til et av de lengstlevende sjansespillene i verden.

Frankrike og Tyskland foredler spillet

På 1770-tallet hadde spillet krysset inn i Frankrike som Le Lotto, et tidsfordriv blant velstående franskmenn. Denne franske versjonen introduserte stykket vi ville gjenkjenne umiddelbart: et kort delt inn i rader og kolonner, med nummererte firkanter og blanke, og tokens trukket for å dekke matchende tall. Oppsettet med tre rader og ni kolonner til moderne 90-balls bingo sporer direkte til Le Lotto.

I Tyskland på 1800-tallet tok spillet en uventet vending - det ble brukt på skoler. Lærere tilpasset lottokort for å drille barn på multiplikasjonstabeller, staving og historie, og gjorde et gamblingspill til et klasseromsverktøy. Den pedagogiske streken forlot aldri helt; bingo er fortsatt en favoritt for undervisning i tall og ordforråd i dag. Hvis du ønsker å bygge dine egne læringskort, vår guide på hvordan lage bingokort går gjennom den.

1929: Beano krysser til Amerika

Det moderne spillet ble født på et omreisende karneval nær Atlanta, Georgia, i desember 1929. Der satt spillerne rundt et bord og matchet trukket tall til kort og markerte treff med tørkede bønner — spillet ble kalt Beano, og vinnerne ropte "Beano!" En New York leketøyselger navngitt Edwin S. Lowe tilfeldigvis så en kamp og så hvor grepet spillerne var. Pipebossen kunne knapt avslutte natten; folk ville ikke forlate kortene sine.

Hvorfor heter det bingo? En lykkelig ulykke

Lowe tok ideen med hjem til New York og drev spill for venner. Som historien går, ble en spent vinner så revet med at i stedet for "Beano!" slo hun ut "Bingo!" Lowe elsket lyden av den - skarp, festlig, umulig å høre feil - og tok navnet for godt. Enten historien er nøyaktig eller polert gjennom flere tiår, har det tilfeldige ordet satt seg fast, og "Bingo!" har vært vinnerropet siden.

Carl Leffler og kortet matte

Lowes tidlige spill hadde et problem: med for få unike kort, slo flere spillere "bingo" i samme øyeblikk, og premiene ble rotete. For å fikse det, hyret Lowe en matematiker fra Columbia University ved navn Carl Leffler å designe et stort sett med kort, hver med en distinkt kombinasjon av tall, så samtidige gevinster var sjeldne. Leffler sies å ha produsert tusenvis av unike kort – krevende, grundig arbeid som ga spillet den dype mengden kombinasjoner det trengte for å skalere. Det samme prinsippet – hvert kort unikt – er grunnen til at moderne generatorer kan skrive ut ark med kort som ikke gjentar seg på sekunder, og hvorfor det hjelper å forstå 75-ball vs 90-ball-oppsett før du skriver ut et sett.

På 1930-tallet spurte en katolsk prest i Pennsylvania Lowe om å bruke bingo for å skaffe kirkemidler, og spillet eksploderte. Kirke- og veldedighetshaller over hele Amerika tok det i bruk, og i løpet av få år kjørte tusenvis av bingospill ukentlig. Derfra spredte den seg til Storbritannias kystbyer og sosiale klubber, og ble den nummerringende, kallenavnrike tradisjonen som ble utforsket i vår guide til bingosamtaler og kallenavn.

En tidslinje for bingos reise

Fem århundrer, komprimert til seks milepæler:

Fra bønner til skjermer

Gjennomgangslinjen over fem hundre år er hvor lite kjernen endret seg. Tegn et tall, match det på kortet ditt, fullfør en figur, rop ut gevinsten din. De tørkede bønnene ble blekkdubber, dauberne ble trykte ark, og i dag skjer trekningen og markeringen på en skjerm - men en spiller fra det italienske torget ville gjenkjenne spillet på et blunk. Det som begynte som et statlig lotteri er nå det vennligste spillet ved familiebordet, og å bygge et sett for din egen natt tar sekunder med en moderne kortgenerator.

Ofte stilte spørsmål

Hvem oppfant bingo?

Ingen person - det vokste fra et italiensk lotteri fra 1500-tallet. Dens moderne form er kreditert Edwin Lowe, som omdøpte karnevalspillet Beano til Bingo rundt 1929.

Hvor oppsto bingoen?

I Italia rundt 1530, som lotteriet Il Gioco del Lotto d'Italia. Den spredte seg til Frankrike som Le Lotto og til Tyskland før den nådde USA.

Hvorfor heter det bingo?

Det ble først kalt Beano, for de tørkede bønner-spillerne som ble brukt som markører. En spent vinner skal ha ropt "Bingo!" ved en feiltakelse, og Edwin Lowe beholdt navnet.

Hvem laget bingokortene?

Matematiker Carl Leffler, ansatt av Lowe for å designe tusenvis av unike kort slik at færre spillere skulle vinne samtidig.